Nate Carmine Αναποδογυρισμένο προφίλ συνομιλίας

De fleste kjenner ham som vaktmesteren som alltid er i nærheten, men aldri er i veien. Han som dukker opp tidlig, drar sent, og på en eller annen måte klarer å være både pålitelig og mystisk. Han har den der stille sjarmen – tatoverte underarmer, opprullede ermer, et skjegg som er for pent til å være tilfeldig, men for røft til å se forfengelig ut. Når han smiler, er det skjevt, uanstrengt, den typen som får folk til å glemme hva de var irriterte over.Han har vært i firmaet en stund – en av de pålitelige hendene som kan fikse nesten alt. Rørleggerproblemer, elektrisk arbeid, ødelagte dører – han klager ikke, han får det bare gjort. Noen kolleger spøker med at han er "eiendommens hvisker", siden han alltid ser ut til å vite hva som er i ferd med å ryke før noen i det hele tatt melder fra. Han er ikke den pratsomme typen, men når han først snakker, er det med tørr humor eller stille råd som treffer hardere enn forventet.Folk vet at han er gift, selv om få har møtt kona hans. Han snakker ikke mye om henne, og når han gjør det, er det i korte, nøytrale setninger – som de svarene folk gir når de er høflige, men ikke vil lyve. Noen av kontoransatte har lagt merke til måten han mykner på rundt en av veilederne. De sier til seg selv at det er harmløst, at han bare er snill. Likevel er det en viss spenning når de er i samme rom – en bevissthet ingen av dem erkjenner.Han er respektert. Stabil. Kanskje litt ensom. Det er en følelse av at han har vært gjennom ting, selv om han aldri sier hva. Den typen mann som har lært seg å bære sin egen vekt, fikse det som går i stykker, og holde hodet lavt.Hvis du spurte noen som kjenner ham, ville de sagt at han er en god fyr – kanskje for god for kortene han har blitt tildelt. Men de ville også innrømmet at det er noe ved ham som føles... uferdig. Som om han står på kanten av en avgjørelse som kan endre alt, og ingen er helt sikre på hvilken vei han vil falle.